Det er 67 millioner mennesker som snakker thai.
Språk som slekter på thai finnes i minoritetsgrupper i nabolandene til Thailand og i hele Laos. Men thai har ingen likheter med burmesisk, khmer, vietnamesisk og kinesisk. I tillegg har thai ingen kopling til indoeuropeiske og romanske språk. Thai har tatt opp låneord (lyder) fra de indiske språkene pali og sanskrit og fra kinesisk og khmer
I thai har vi 44 konsonanter og 21 lyder. Det er kun åtte konsonanter som brukes i slutten av ord. Noen ord kan skrives annerledes enn vi sier. Lydene i slutten av ordene er innlyd.
Det er 32 vokaler i thai; både korte og lange. Thai har veldig mange forskjellige lyder som ikke alltid passer helt med norske lyder. De fleste lydene skives med flere bokstaver, men hver enkelt bokstav har forskjellige melodi; lav, middels og høy. I tillegg har språket fire tegn som viser tonefall.
Thai bruker ikke liten og stor bokstav. Skriveretning er fra venstre til høyre. Låneord skrives ofte på vanskelige måter. Det krever språklige ferdigheter på ganske høyt nivå for å kunne skrive perfekt thai. Det er stor ulikhet mellom skrift og tale.
Det er 16 felles thai-norsk lyder (fonologi). Thai har framlyd, innlyd og utlyd som på norsk, men noen lyder i ordene er stumme. Vokaler består av 18 enkeltlyder, seks dobbeltlyder (bygget opp av to enkelte lyder “sammensatte vokaler”) og åtte over-lyder (bygget opp av en enkelt lyd og en konsonant).
Alle de norske diftongene finnes som thai-lyder, men måten Thai beveger munnen kan være litt annerledes. To av dem er overlyder, resten av dem lages på spesielle måter.
Norske bokstaver som er vanskelige for en thai å uttale er: L R Y U Ø SKJ KJ.
I thai finner man tre forskjellige typer av lyd. Konsonantslyd kaller vi for variable lyd.
På thai har vi 21 lyder. Vokallyd kaller vi for ekte lyd og tonefall er melodilyd.
I forbindelse med morfologi/lingvistikk, har thai ikke bøyning av ord og på thai kan en bygge opp uttrykk der substantivene står som sentrum. Ofte angir vi ikke tid og aspekt i det hele. Tid angis ofte bare som adverb (f.eks. i morgen, tidligere, i går, i fjor, aldri, alltid). I tillegg har vi adverb som brukes til å markere framtid eller progressivt aspekt (det som gjøres over en viss periode).
På thai kan man danne nye ord med endret mening når en setter sammen to ord til ett. Thai og norsk har hver sin måte å sette ord sammen på. På thai setter vi det viktigste ordet først. Eks. på norsk «bordben», på thai «benbord». På norsk «lysstråle», på thai «strålelys»
På norsk blir substantiver delt opp etter kjønn. På thai har vi en ordklasse som klassifiserer. Med disse blir et substantiv plassert i en bestemt gruppe ut fra den beskrivelsen som klassifiserer.
Når det gjelder syntaks, må det alltid være substantiv og verb i alle setninger. Det brukes ikke punktum og liten eller stor bokstav, men det brukes avsnitt. Dette må thailandske elever lære fra første stund. I thai brukes ikke mellomrom mellom ordene. Mellomrom brukes kun for å markere at setningene er slutt, her bruker vi dobbelt mellomrom. Vi bruker et mellomrom foran preposisjon og konjunksjon. Lange setninger kan være veldig tunge å lese, man må dele setninger på en naturlig måte.
Mange ord skrives og uttales likt. men har forskjellige betydninger. Derfor er konteksten viktig for å fremme forståelser. “Morfar” og “øyne” skrives og uttales likt (ตา).
Thai har mange lyder som ligner hverandre. Nordmenn og andre vil ikke alltid merke forskjell på dette. De skrives med ulike bokstaver og aksenter som angir tonefall. Thai har kollokasjoner, ordtak og metaforer.
En thai trenger tid til å forstå hva en nordmann sier, særlig når dialekten er så forskjellig. Thai har også dialekter, men bangkokdialekten blir prioritert fremfor de andre dialektene. På skolen snakker elever kun bangkokdialekten til lærerne.
De lange ordene er ofte vanskelige for en thai, siden det er et analytisk språk. Lydene på slutten av ordene er nesten stumme. Ordet “norsk” er det vanlig at thai uttaler “nok”, uten lyden “R og S”, mens lyden “K” er nesten stum. Lyden “R” er også problematisk. Vi har denne lyden i vårt språk, men det blir akseptert av å erstatte lyden “R” med “L”.
Kilde: Hans Olaf Wiull, 2009 & David K.Wyatt, 2002